Jeg fikk et spørsmål fra en leser av nettstedet mitt emfkunnskap.no. Spørmålet var om hva WHO (Verdens helseorganisasjon) «egentlig» mener. Dette krever et godt svar, og det har også skjedd ting på denne fronten siden boken min kom ut som er verdt å nevne.
Her er spørsmålet (jeg har redigert forkortelser):
Jeg lurer på hvorfor dere skriver at WHO klassifiserer ståling/EMF fra trådløs kommunikasjon som mulig kreftfremkallende, og dere skriver at det var i 2011. Jeg har nettopp lest på who.int at de skriver det motsatte, og de punktene ble visstnok publisert 4.8.2016. Jeg har også fra andre kilder hørt at WHO klassifiserer EMF fra mobiltelefoner som mulig kreftfremkallende.
WHO skriver at mobiltelefonbruk fører til mye høyere EMF enn noen andre nivåer i normale miljøer, men at selv disse økte nivåene ikke ser ut til å føre til skadelige effekter på mennesker. Ingen stor økning av kreft funnet hos barn og voksne. De hevder også at lave EMF nivåer ikke er skadelig, bare høye nivåer. Og at negative resultater betyr at det ikke er bivirkninger av EMF fra mobilbruk eller at bivirkninger ikke er mulig å oppdage med dagens metoder. WHO skriver også at avstand fra elektriske apparater senker strålingsfaren betraktelig. Det tror jeg er en av de få tiltakene som «alle » er enige i, selv Statens strålevern (jfr. deres brosjyre om EMF.) Samtidig skriver de at EMF fra mobiltelefoner er helt trygt.
Det er vanskelig å vite hvorfor det publiseres så mange motstridende råd, fra helt trygt til mulig kreftfremkallende. Det virker som om myndighetene «alltid » hevder at noe er trygt, mens enkelte kritiske stemmer i samfunnet hevder det motsatte. WHO blir trukket frem, som fra dere bl.a. om at EMF er farlig, men den informasjonen ligger ikke på deres [WHOs] nettside i dag, så vidt jeg har registrert.
Jeg forstår godt at dette er forvirrende. For å rydde opp i dette må man svare på følgende spørsmål: Hva skal til for at man skal kunne si at WHO mener noe?
I denne saken kan det se ut som WHO taler med to stemmer. Her vil jeg først presentere en relativt kort forklaring på hvorfor det er to ulike stemmene og hvem som står bak disse uenige stemmene.
Deretter gir jeg en lengre forklaring på hva bakgrunnen er for at WHO har disse to stemmene. Den gir et historisk tilbakeblikk før jeg går gjennom forsøket på å forene de to stemmene – hvilket har vist seg svært vanskelig fordi dette er en kamp mellom to tunge, ressurssterke parter. Den ene parten kan kalles «det industri-regulatoriske komplekset» som ikke vil ha lavere grenseverdier og (derfor?) ikke vil anerkjenne annet enn oppvarmingsskader. Den andre parten er større lands reguleringsmyndigheter (Russland, Kina, India og mange flere) samt forskere på virkninger av digitale trådløssignaler, som mener at det er klart påviste helseskader fra stråling langt under det strålingsnivået som gir oppvarmingsskader.
I denne lengre delen kommer det helt nytt, oppdatert stoff som er publisert etter at boken min «Tryggere i en strålende hverdag» kom ut.
Den korte forklaringen
Den ene stemmen vi hører, er fra WHO sin kreftorganisasjon IARC. De gjorde et vedtak i 2011 om å kategorisere EMF fra trådløs teknologi som «Gruppe 2B: mulig kreftfremkallende for mennesker». Dette ble gjort etter en grundig utredning av forskere som representerte ulike medlemsland i WHO. Flesteparten av forskerne var medisinere og de var ikke bare fra vestlige land, men også fra land som Russland hvor man har vesentlig strengere regler for stråling enn Norge. Russere og en rekke andre land anser strålingen svakere enn våre grenseverdier, som helseskadelig, både kreftfremkallende, inflammasjons-drivende, påvirker immunforsvaret og allmenntilstanden. Tilsvarende holdninger har man i Kina, India, Israel, Sveits m.fl. hvor noen av disse også hadde sine representanter med i IARC-gruppen.
Her er utredningen IARC-gruppen skrev:
Non-ionizing Radiation, Part 2: Radiofrequency Electromagnetic Fields, IARC Monographs on the Evaluation of Carcinogenic Risks to Humans Volume 102, 2013, ISBN 13 978-92-832-1325-3 https://publications.iarc.fr/126
Se også den mye kortere pressemelding om vedtaket: https://www.iarc.who.int/wp-content/uploads/2018/07/pr208_E.pdf
Dette er altså et offisielt vedtak gjort av en internasjonal arbeidsgruppe med representanter utnevnt av ulike lands myndigheter. Man kan derfor si at WHO (sin kreftorganisasjon) mener at stråling fra trådløsteknologi er mulig kreftfremkallende for mennesker.
Den andre stemmen kommer fra et lite tomannskontor, «The International EMF project«, som består av en leder og en sekretær. Prosjektet ble opprettet av Michael Repacholi i 1996. Han ledet det selv fram til han håndplukket nåværende leder, Emilie van Deventer. Både Repacholi og van Deventer er ingeniører og ikke medisinere eller biologer. Repacholi sørget for finansiering av aktiviteten ved å hente inn penger fra Motorola (mobiltelefonprodusent) og andre telekom-bedrifter. Dette er åpen informasjon og man vet at midlene ble først gitt til et universitet i Australia hvor Repacholi hadde vært ansatt tidligere, og deretter ble pengene overført til WHO – en slags hvitvasking slik at man kunne påstå at det ikke kom fra telekomindustrien – helt til noen så nøye i regnskapene til universitetet. Etter at Repacholi sluttet i WHO tok han oppdrag for telekomindustrien gjennom sitt eget konsulentselskap.
Dette lille «The International EMF-project» står ansvarlig for den informasjonen du har lest om på WHO-tilknyttede nettsider, og hvor det står at stråling ikke er farlig så lenge denne er svakere enn våre grenseverdier. Disse grenseverdiene er satt for å sikre at vi ikke får skade som følge av oppvarming (jfr. oppvarming i mikrobølgeovner som bruker samme type stråling som WiFi, men mer energirik). De tar ikke hensyn til andre skader, slik f.eks. de russiske, kinesiske, indiske etc. grenseverdiene gjør.
Spørsmålet er da om man kan si at de påstandene dette tomannskontoret kommer med, er noe «WHO mener»? Det er ikke noe vedtak på dette. Videre er det mange av WHOs medlemsland som er uenige i denne konklusjonen og som derfor har kritisert dette kontorets uttalelser gjentatte ganger. Men i og med at dette står på WHOs nettsted, er det klart man kan ledes til å tro at dette er offisielt vedtatt av WHO. Men det er det altså ikke.
Og slik er situasjonen nå. Som nevnt, er det aktiviteter for å forene synene, men de sliter i motvind – for å si det slik. Hvorfor og hvordan kommer det nå en forklaring på for de som vil vite mer om dette.
Det lange fortellingen om hvorfor konsolidering av svarene står i stampe
Her kommer en litt lang historie om hva som har skjedd og holder på å skje i WHO for å forsøke å rydde opp i WHOs to ulike stemmer. For å forstå hva som skjer må man kjenne de ulike partene som står bak de ulike synene. Dette er en gammel konflikt. Derfor seg jeg først litt tilbake i historien:
I omtrent 15 år har WHO forsøkt å komme fram til en felles stemme. «The International EMF-project» fikk hånden på rattet i å lage en utredning kalt «EHC – The Environment Health Criteria». Kreftorganisasjonen IARC ble satt på sidelinjen og avventer hva som kommer ut av EHC-Prosjektet.
EHC-prosjektet, under ledelse av Repacholi, publiserte et utkast til utredningen i 2014 som fikk «øredøvende» internasjonal kritikk. På grunn av dette ble utkastet og utredningsprosessen stille og rolig «begravet», utkastet finnes ikke på det store Internettet og det ble helt stille om dette.
Fem år etter tok Emilie van Deventer fatt i prosjektet igjen. Hun plukket ut folk til en «Working Group» som skulle lede prosessen. Denne bestod av folk fra ICNIRP (International Commission for Non-Ionizing Radiation Protection – se mer om dem under) eller sterkt knyttet til disse gjennom mangeårig samarbeid. Denne gruppen satte i bestilling 12 utredninger, hvor ulike typer potensielle helseskader fra EMF skulle utredes, såkalte «systematic reviews» og «meta-analyser». Disse utredningene skulle danne grunnlag for en endelig EHC-rapport som skal danne grunnlag for WHOs råd om EMF og helse. Nå, i 2025, er alle 12 utredningen publisert. Og 11 av de 12 har møtt massiv, viktig og grundig kritikk, både enkeltvis og felles – en oppsummering av det til slutt.
Hvem gjorde utredningene? Jo, ICNIRP-folk og deres venner
Til å gjøre de ulike utredningene ble det etablert grupper av forskere. Hvordan deltagerne ble plukket ut har man forsøkt å få lagt på det rene, men van Deventer har nektet å svare. Siden utredningene nå er publisert, kjenner vi forfatterne og dermed hvem som har vært med i gruppene. I hver gruppe finner man minst en person, gjerne flere personer, tilknyttet den lille, private, tyske stiftelsen ICNIRP. Dette er folk som har vært med å lage tilsvarende utredninger før, både i nedsatte arbeidsgrupper for EU kommisjonen og for ulike lands myndigheter, og alle utredningene, uten unntak, har konkludert med at EMF kun er skadelig hvis strålene er så kraftige at de skaper varmeskader. Det er derfor ikke overraskende at utredningene for WHO kommer til samme konklusjon.
Ut fra forfatterlisten på de 12 EHC-dokumentene, ser man også at blant deltagerne er det i all hovedsak kun disse ICNIRP-folkene som har forsket på EMF og helse, samt noen av deres nærmeste medarbeidere som også har blitt tatt med i gruppene. De andre deltagerne har ingen bakgrunn som tilsier at de kan noe om strålingsforskning. De er f.eks. spesialister på få vurdere om fosterutvikling er normal eller ikke. Men de kan ikke si noe om f.eks. et forsøk som ser på om stråling endrer fosterutviklingen har et godt oppsett på bestrålingen, slik at man kan si om det er et eksperiment man kan stole på resultatene av eller ikke. En slik vurdering er overlatt til ICNIRP-folkene og deres nære medarbeidere.
Hvem eller hva er ICNIRP? En liten, privat, tysk stiftelse.
Før jeg går videre i forklaringen er det greit å få presentere det som er en slags «edderkoppen i nettet» – nemlig ICNIRP. Repacholi som startet «the International EMF-project», grunnla ICNIRP i 1992, fire år før han hoppet over til WHO. Selv om navnet, the International Commission for Non-Ionizing Radiation Protection, skulle tilsi at dette er en internasjonal kommisjon, er det ikke det. Det er en liten, tysk, privat stiftelse med to ansatte. Repacholi håndplukket medlemmer til «The ICNIRP Commission» som er en slags styringskomité, men ikke ansatte i og med at de ikke får lønn, men finansieres av sine arbeidsgivere. Han håndplukket folk han kjente fra tidligere og som han derfor kunne stole på at fulgte hans linje: Eneste skade man sikkert kan påvise at strålingen kan påføre mennesker er vevsoppvarming. Dette er en tradisjon fra USA som videreføres der gjennom en faggruppe i ingeniørorganisasjonen IEEE og videreføres i Europa og en del andre land, gjennom ICNIRP.
Det finnes mange kilder på at medlemmer av ICNIRP/IEEE-gruppen ikke er «uhildet», men har ulike knytninger til telekomindustrien og derfor taler deres sak: minst mulig begrensninger i strålingen fra trådløs teknologi. Håndplukkingen av medlemmer til kommisjonen fortsetter hvor vi ser at kollegaer og tidligere studenter overtar plasser når medlemmer har sittet ut sine to perioder.
For å ta et eksempel på en av ICNIRP-folkene som var med i grupper som gjorde disse utredningene, kan vi ta svenske Maria Feychting. Forskningen hennes har vært finansiert av organisasjoner knyttet til elektrisitet- og telekomindustrien (Manufacturers Forum, the
GSM Association (Interphone) og Electric Power Research Institute (EPRI)). Et stort og omfattende prosjekt hun ledet, COSMOS, var finansier av bl.a. TeliaSonera, Ericsson AB, Telenor, alle store telekombedrifter. All forskning og alle utredninger hun har vært med på har konkludert med at det eneste man bør ta hensyn til ved fastsettelse av grenseverdier, er oppvarmingsskader.
Feychting er på linje med alle andre medlemmer av ICNIRP og deres nære medarbeidere. Dette står i sterk motsetning til en lang rekke utredninger som er gjort av forskere som er uavhengig av ICNRIP.
Årsaken til uenigheten er valg av vurderingsmetode
Et viktig poeng er at hovedårsaken til uenigheten ligger i hvilken metodene for å vurdere forskningen som anses som er et etisk riktig valg. ICNIRP bruker sin helt egne vurderingsmetode som avviker sterkt fra anerkjente metoder for å vurdere helsepåvirkning av stoffer. Dette er forklart nærmere i boka «Tryggere i en strålende hverdag».
Kort fortalt bruker man ved evaluering av potensielt giftige stoffer, metoder som støtter opp under føre-var-prinsippet. Det er en slik metode WHOs kreftorganisasjon har brukt. ICNIRPs metode er etisk og filosofisk stikk motsatt.
Føre-var-prinsippet bygger på at de som bidrar til at vi får i oss giftstoffet må vise at det er helt trygt, hvis ikke forbys det eller i det minste settes det begrensninger på bruken og/eller folk blir bedt om å gjøre føre-var-tiltak. Det er dermed den potensielle skadevolderen som må ta ansvar for å vise ufarlighet før man fjerner slike advarsler og begrensninger. Folk flest skal dermed være godt beskyttet og ikke selv måtte argumentere for helseskader overfor de som leverer eller sender ut stoffet (herunder stråling).
ICNIRP derimot, setter svært strenge krav før de godtar at noe er skadelig, og fram til dette er uomtvistelig bevist, anbefaler de å ikke gjøre føre-var-tiltak da det kan skade teknologiutviklingen. Det er dermed opp til folk flest å vise at de evt. blir syke av strålingen. Dette kan virke helt absurd for mange – og da jeg oppdaget dette, ble jeg også svært overrasket. Men at de gjør slike valg og prioriteringer, står altså svart på hvitt i ICNIRPs dokumenter! De advarer klart mot føre-var-tiltak for å sikre folks helse ved å prioritere teknologiutviklingen.
Du kan også lese litt om gruppen av folk knyttet til ICNIRP (gjerne kalt «ICNIRP-kartellet») på bloggen til Einar Flydal: https://einarflydal.com/2025/03/05/pa-sporsmal-om-icnirp-kartellet-viser-ki-til-nordhagen-og-flydal/
Dagens status på WHOs forsøk på å forene stemmene
Nå i slutten 2025, er alle 12 bestilte utredninger publisert. Ti av dem konkluderer med at de ikke kan trekke noen konklusjon fordi resultatene spriker. Dermed er det ikke ugjenkallelig bevist at stråling under være grenseverdier er skadelig. Med andre ord, ingen grunn til å ta hensyn til annet enn oppvarming når man lager regler for stråling.
De to utredningene som skiller seg ut, er en som fastslår at sædkvaliteten kan påvirkes og en som konkluderer med at forskning viser at dyr får kreft.
Etter hvert som de 12 utredningene ble publisert kom det artikler og faglige blogginnlegg som kritiserte en eller flere av 11 av de 12 artiklene. Den som ikke fikk kritikk, var den som konkluderte med at dyr får kreft. Årsaken er trolig at den brukte en annen vurderingsmetode enn de andre.
Et eksempel på en grundig og detaljert kritikk, er artikkelen som jeg har vært med å skrive selv:
Nordhagen E, Flydal E. WHO to build neglect of RF-EMF exposure hazards on flawed EHC reviews? Case study demonstrates how “no hazards” conclusion is drawn from data showing hazards. Reviews on Environmental Health 2024. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/38981511/
Artikkelen viser at om man re-analyserer dataene fra artiklene fra utredningen selv analyserer, viser det seg at konklusjonen er ganske klar: Det blir skader på fostre av rotte- og musemødre som blir eksponert for stråling under være grenseverdier. Rapporten selv konkluderer med «sprikende resultater – ingen konklusjon kan trekkes». Artikkelen jeg har skrevet, viser at de trekker konklusjonen på bakgrunn av at bl.a. de tar med irrelevante studier som ser på virkningen av oppvarming (overopphetede mødre), de bytter eksponerte og ueksponerte grupper når de beregner «gjennomsnitt», eller de tar ikke hensyn til andre viktige forhold som kan påvirke resultatet. Tilsvarende fagkritikk er gjort av mange av de andre rapportene også.
Her vil jeg spesielt ta fram to artikler som begge går gjennom alle EHC-rapportene og kritiserer 11 av 12 av dem. I disse rapportene finner du også referanser til kritikkene av enkeltstudiene, som f.eks. artikkelen vår nevnt over.
Den første artikkelen jeg vil nevne kritiserer metoden som er brukt i 11 av de 12 rapportene:
Melnick, R.L., Moskowitz, J.M., Héroux, P. et al. The WHO-commissioned systematic reviews on health effects of radiofrequency radiation provide no assurance of safety. Environ Health 24, 70 (2025). https://doi.org/10.1186/s12940-025-01220-4
Tittelen oversatt til norsk: «WHOs bestilte systematiske forskningsgjennomganger om helseeffekter av radiofrekvent stråling gir ingen garanti for trygghet».
Artikkelen er skrevet av en rekke prominente, erfarne forskere innen EMF og helse fra anerkjente universiteter og forskningsinstitusjoner i USA og Europa. De har dannet en organisasjon som en slags motvekt til ICNIRP: International Commission on the Biological Effects of Electromagnetic Fields (ICBE-EMF).
Oppsummert kritiseres de 11 utredningene for metodene som er brukt. En gjennomgående metode er såkalte meta-analyser. Da gjør man som følger:
Først setter man opp kriterier for å plukke ut gode og relevante forskningsresultater publisert i vitenskapelige, fagfellevurderte tidsskrifter. Denne delen av utredningene kritiseres ikke noe særlig utover det som også er relevant for resten av kritikken.
Deretter hentes det ut data fra de publiserte resultatene og beregner en slags gjennomsnitt. Hvordan slike gjennomsnittsberegninger skal gjøres slik at man får meningsfylte resultater, finnes det godt begrunnede kriterier for. Et slikt kriterie er at det man skal beregne gjennomsnitt av må være relativt like eksperimenter. For eksempel vil ikke dette kriteriet være oppfylt om man sammenlikner følgende:
- eksperimenter som har studert oppvarming fra kontinuerlig og jevn eksponering for EMF skader et foster – slik som skjer i en (litt svak) mikrobølgeovn med
- eksperimenter som har studert om svake, pulsede signaler fra en mobiltelefon skader dyr eller mennesker.
Årsaken er at det er klart påvist at pulsede signaler gir mye sterkere biologisk virkning enn kontinuerlig stråling. Det er eksempler på at pulsene er nødvendige for å gi virkning. Men i alle utredingene finner man nettopp en slik blanding av forsøk med kontinuerlig og pulset stråling. Dermed er det klart at de utførte meta-analysene ikke gir noen meningsfylte resultater.
Et annet kriterie er at det må være nok studier man regner gjennomsnitt av. Om man kun beregne gjennomsnitt av f.eks. to eller tre studier, gir ikke det et meningsfylt resultat. Dette gjøres også i alle utredningene.
Det er flere andre kriterier som også brytes. Ved at kriteriene for gjennomsnittsberegninger (meta-analyse) gjennomgående er brutt, vil ikke resultatene være meningsfulle, og kan derfor ikke brukes til å trekke konklusjoner. Men i de 11 utredningene er det nettopp det som er gjort. Dermed er alle utredningene uten verdi og kan skrotes. Og de kan absolutt ikke brukes til å trekke noen konklusjoner om EMF er skadelig eller ikke. Og aller minst til at WHO kan gi noen anbefalinger om stråling og helse.
Artikkelen konkluderer (oversatt til norsk):
På grunn av alvorlige svakheter i både gjennomgangene og meta-analysene kan de WHO-bestilte systematiske oversiktene ikke brukes som bevis for at mobiltelefoner eller andre trådløse enheter er trygge, og de bør ikke legges til grunn for den kommende WHO-monografien i EHC-serien.
WHO-monografien som nevnes her, er den planlagte store rapporten som skal sammenfatte alt hva de 12 utredningene om ulike typer mulige skader har konkludert med. Og det er denne som er tiltenkt å representere WHOs ene stemme i saken om stråling under våre grenseverdier kan sies å være skadelig eller ikke.
Den andre artikkelen jeg vil nevne er skrevet av en av nestorene innen strålingsskader, Prof. James C. Lin. Han var tidligere medlem av ICNIRP, men har forlatt deres linje, og er nå i stedet en sterk kritiker av ICNIRP. Etter bruddet med ICNIRP har hans forskning og publisering gjort ham til en av de mest anerkjente forskere på virkningene av radiofrekvensstråling. Han er nå professor emeritus (dvs. pensjonert, men fortsatt i arbeid) ved University of Illinois, Chicago, og tidligere president for Bioelectromagnetics Society i USA.
Referanse til artikkelen.
Lin James C. (2025): Health and safety practices and policies concerning human exposure to RF/microwave radiation Front. Public Health 13:1619781. https://doi.org/10.3389/fpubh.2025.1619781
Oversatt blir tittelen «Helse- og sikkerhetspraksis og -policyer for menneskelig eksponering for RF-/mikrobølgestråling». Sammendraget oversatt til norsk av Einar Flydal:
Bekymringer om virkningene på folkehelsen og sikkerheten ved eksponering for radiofrekvenser (RF) øker med den raske spredningen av celle-baserte mobile kommunikasjonssystemer og -enheter [det vi kaller mobiltelefoni]. Det hersker også manglende tillit til om de sikkerhetsregler, grenser og retningslinjer for RF-eksponering, inkludert bruken av disse for 5G og den forventede 6G, som myndigheter angir, har praktisk anvendelighet som helsevern. Denne artikkelen: (1) vurderer de nåværende kunngjorte standardene for trygg menneskelig eksponering for RF-stråling, (2) undersøker antakelsene som ligger til grunn for standardene, (3) beskriver rollene som det militær-industrielle komplekset har i å påvirke forskning på helsevirkninger og fastsetting av standarder for trygge eksponeringsnivåer, (4) diskuterer engasjementet til det industri-regulatoriske komplekset, (5) forklarer samspillet mellom ICNIRP og WHO-EMF [dvs. WHOs kontor for å utbre felles globalt strålevern med felles regler, der IEEE og ICNIRP setter premissene], (6) gransker nylige utgivelser av systematiske kunnskapsoversikter som WHO-EMF har bestilt, og (7) konkluderer med noen observasjoner om det som tilsynelatende er et paradigmeskifte.
Artikkelen gir en god oppsummering av situasjonen vi har i dag med ICNIRP, IEEE og industrien på den ene siden – som har infiltrert regulatoriske myndigheter, derav «det industri-regulatoriske komplekset» – og på den andre siden alle som forsker på eller kjenner til forskningen på pulset stråling hvor man klart påviser negative helsevirkninger av strålingen.
Paradigmeskiftet han nevner til slutt i sammendraget, er interessant. Et paradigmeskifte referer til hendelser hvor man totalt endrer «verdensbilde» – det rokker ved noe grunnleggende. Det klassiske paradigmeskiftet er endringen fra å mene at jorda var i sentrum av universet, til å mene at sola er sentrum. Viktig her, er at å endre perspektivet på denne måte får en rekke påfølgende tankeendringer som kan være ganske sjelsettende, som at jorda ikke er universets sentrum så dermed var kanskje ikke menneskene det eneste livet i Universet og det er vanskelig å forestille seg en himmelsk sfære med engler over oss etc.
Det paradigmeskifte Lin henviser til, er at USAs militære har startet et forskningsprogram for å undersøke pulset strålings biologiske virkninger. Man har dermed tilsynelatende endret et grunnleggende syn: før mente man at eneste skade som kunne oppstå var oppvarmingsskader – og mer var det ikke å diskutere om dette. Men nå har de tydeligvis anerkjent at biologiske virkninger finnes, spesielt slike som påvirker arvestoffet, DNA. Derfor bør dette undersøkes nærmere for å forstå hvilke faktorer som skaper virkningen.
Oversettelsene er hentet fra Einar Flydals blogg.
Sluttbemerkninger
Siste ord er ikke sakt og begge parter «sliper knivene» ved å publisere artikler og «mot-artikler». Dette er en trend vi har sett lenge, men den har blitt mer vel-organisert på den siden som mener pulset stråling gir helseskader. Den andre siden med ICNIRP, IEEE og telekomindustrien, har hele tiden vært meget godt organisert hvor de tydelig har lært av tobakksindustriens strategier og metoder. Tidligere har de møtt motstand fra «ikke-vestlige land» som de har klart å holde fra å påvirke reguleringsmyndighetene i vestlige land. Men ettersom forskere og aktivistgrupper – gjerne ledet av forskere – får organisert seg, møter de stadig sterkere motstand som også legges merke til av reguleringsmyndighetene våre.
Noe av det siste som har skjedd er at en gruppe europeiske organisasjoner for el-overfølsomme har forfattet en klage til EUs kommisjonær for helse. Her forklares det grundig om svakhetene ved en utredning gjort for EU-kommisjonen om stråling og helse. Utredningen bruker samme metode som ICNIRP og er bemannet med fire folk fra ICNIRP-nettverket samt fire personer uten strålingskompetanse. De påpeker hvordan denne utredningen ikke følger sitt mandat, bl.a. knyttet til føre-var risiko håndtering og mangler den åpenhet og transparens som også kreves av mandatet. De har fått medhold i klagen, så EU skal se på dette igjen. Men hva utfallet blir vet vi ikke enda.
Du kan laste ned hele klagen her:
Den gir et godt innblikk i svakhetene ved utredningen til EU-kommisjonen, som også kan sies om ICNIRPs og IEEEs utredninger.